Kan alle være en digital nomad etter restriksjonene?

For noen føltes nedstengningen som en dårlig nyinnspilling av Groundhog Day, mens den for andre ble et kjærkomment pusterom, langt unna de vanlige jobbrelaterte bekymringene. Blant disse finner vi en gruppe nye hjemmearbeidere som nå oppdager en ny livsstil, der jobben ikke lenger er knyttet til et fast kontor, der timeplanene blir mer fleksible, og der den sparte tiden brukes på aktiviteter som oppleves som mer givende for personlig velvære. Selvsagt er ikke alle likestilt når det gjelder hjemmekontor, både på grunn av de praktiske forutsetningene for denne typen arbeid, og fordi det rett og slett ikke er en mulighet for alle. Likevel ønsket vi å undersøke hva denne krisen har avslørt om vårt forhold til arbeidsplassen, og hvilke nye perspektiver den åpnet opp for begrepet profesjonell mobilitet. Vil vi alltid ha behov for å møte på et kontor? Vil vi se en økning i antallet digitale nomader? For å finne ut av dette tok vi utgangspunkt i en fransk studie av mennesker som begynte å revurdere sin profesjonelle mobilitet under nedstengningen. Vi deler også samtaler med eksperter på området, blant andre sosiologen Jean Viard, forskningsdirektør ved CNRS og tilknyttet Senter for politisk forskning ved Sciences Po Paris.

Store byer blir mer og mer oversett

• Muligheten til å ikke lenger måtte bo i nærheten av arbeidsplassen

Hvis det er én ting folk oppdaget med restriksjonene, er det at det faktisk var mulig å jobbe eksternt, noen ganger til det bedre. «Jeg har sagt til meg selv i en tid nå at om 3-4 år vil jeg gjerne flytte fra Paris,» synser Jeanne, eventkoordinator. «Men ettersom jeg jobber i eventbransjen, har jeg alltid trodd at dette nødvendigvis ville innebære et jobbskifte. Men under restriksjonene ble vi tvunget til å revurdere jobben vår. Vi gjør flere arrangementer på nettet, jeg gjør mer og mer strategi og mindre og mindre operativt arbeid… Jeg begynner å tenke at jeg faktisk helt fint kunne reise til Paris en eller to dager i måneden, og resten av tiden jobber eksternt.»

Ifølge Jean Viard er ikke Jeanne den eneste i denne situasjonen. Sosiologen mener at dette enestående eksperimentet med massehjemmekontor forsterker svake signaler som, selv om de fantes før krisen, nå er i ferd med å bli uunngåelige. Og blant disse finner vi lengselen etter å bo utenfor byene: «Mer enn 60% av lederne i Paris drømmer om å bo i en liten by eller på landsbygda, en eller to timer fra metropolen. Bevegelsen har eksistert en stund: Folk forlater byene, Paris mister i gjennomsnitt 10 000 innbyggere i året, og befolkningen på landsbygda vokser raskere enn urbane befolkninger. Men nå er vi vitne til et digitalt skille. Det var allerede en stor del av folks liv, men vi beveger oss nå mot et ekte digitalt samfunn, hvor vi vil kunne holde fjernmøter og sendinger uten å måtte reise…”.

«Bevegelsen har eksistert en stund: folk forlater byene, Paris mister i gjennomsnitt 10 000 mennesker i året, og befolkningen på landsbygda vokser raskere enn urbane befolkninger.» Jean Viard, sosiolog

Mens mange franskmenn allerede drømte om å leve nærmere naturen, har denne tvungne perioden med hjemmekontor gjort muligheten stadig mer konkret. Laure, en journalist som for tiden sitter i karantene i Bretagne, forestiller seg i økende grad et liv etter dette modellen: «Jeg har alltid bodd i Paris, og jeg har nådd metningspunktet. Når jeg møter vennene mine som bor utenfor metropolene, har vi ikke samme livskvalitet. Ved å være hjemme forbruker jeg mindre, og jeg innser at jeg ikke savner det… og jeg tror at prisen man må betale for å bo i en storby kanskje er for høy sammenlignet med fordelene. Gradvis innser du at du er for langt unna naturen. Dessuten tar det meg bare 2 timer og 15 min å komme meg til Paris fra Bretagne: er det verdt å bo der hele uken?»

Og når man vet at naturens positive effekt på produktivitet og konsentrasjon er godt dokumentert, bør dette også gi bedrifter noe å tenke på… de har tross alt alt å vinne på å redusere kontorareal.

En arbeidsplass som blir til flere

• Det nødvendige vedlikeholdet av sosiale bånd

Selv om kontoret som fast arbeidsplass virker stadig mindre nødvendig, er hjemmekontor ikke en universalløsning for alle. Ja, for Aurore Flipo, sosiolog med spesialisering i mobilitet og sosial lagdeling, er hjemmekontor langt fra en selvfølge, og skillet mellom profesjonelt og personlig rom er fortsatt viktig: «Jeg er ikke sikker på at arbeidsplassens betydning vil forsvinne som følge av denne krisen», forklarer forskeren. «Jeg er ikke sikker på at arbeidsplassens betydning vil forsvinne som følge av denne krisen,» sier hun. «Men en stor ulempe med hjemmekontor er fraværet, eller det nesten totale fraværet, av sosiale bånd. Derfor ser vi en vekst i coworking-steder, som redefinerer grensen mellom privat- og arbeidsliv og gjør det mulig å bevare det sosiale.» En visjon som deles av Nathanaël Mathieu, medgründer av plattformen Néo-nomade. «Hjemmearbeid kan nok vokse, men coworking-arenaer har fortsatt en lys fremtid foran seg, om ikke annet fordi vi har behov for å være sosiale,» bekrefter han i et intervju med magasinet Usbek & Rica. «Vi kommer ikke til å slutte å bruke arbeidsplassene våre over natten, det må skje på en balansert måte.»

«Hjemmebasert arbeid kan utvikle seg, men coworking-steder har fortsatt en lys fremtid foran seg, om ikke annet fordi vi trenger å sosialisere» Nathanaël Mathieu, medgründer av Néo-nomade plattformen

«I stedet for å investere i hjemmet, vil arbeidsplassen finne nye former, med fleksible rom som coworking-steder, hjemmet eller en hjørnekafé. Fysisk avstand kan gi et visst overblikk over et tema, men det har også sine begrensninger,» bemerker journalisten Laure. «Det å ha hjemmekontor skremmer meg mindre nå, i den forstand at jeg er mindre redd for å bli isolert enn før. Men når det gjelder å holde konsentrasjonen, er det av og til vanskelig. Hjemmet ditt blir arbeidsplassen din. Det er viktig å ha egne, avgrensede steder.» Aurore Flipo er enig: «Generelt har man observert at hjemmearbeidere har en tendens til å jobbe mer og lengre enn når de er på kontoret, og for noen er det vanskelig å sette punktum. Retten til å koble av må sikres, slik at arbeidet ikke griper inn i hviletiden,» forklarer hun. For å være effektivt, må fjernarbeid utføres under gode forhold, som gjør at det private og det profesjonelle kan skilles, selv når de er hjemme. Dette er ikke nødvendigvis opplagt for de som har barn å administrere, som bor i delte leiligheter, eller som rett og slett ikke har nok plass til å sette opp en arbeidsstasjon. De to rommene kan da gli over i hverandre, og konsentrasjonen, som Laure bemerker, påvirkes.

• En frigjøring av arbeidsplassen har sine begrensninger

Selv om det ikke er så enkelt å jobbe hjemmefra som det ser ut til, har behovet for å «dra på kontoret» likevel blitt stilt spørsmålstegn ved etter krisen. Men hva med yrkene som ikke har annet valg enn å gå på jobb? For dem bør nærhet prioriteres, ifølge Jean Viard. «Det virker for meg fullt mulig at folk etter krisen vil tenke at det er naturlig å prioritere nærhet mellom hjem og arbeidsplass for yrker som får byene til å gå rundt, og som ikke har noe annet valg enn å møte opp på et bestemt arbeidssted.» Sosiologen mener at denne krisen kan være en anledning til å revurdere boligpolitikken og tenke nytt om tildelingen av kommunale boliger ut fra avstand til arbeidsplassen. «Boligpolitikken har alltid vært basert på inntekt, ikke geografi,» forklarer han. «Men tanken om at sosial tildeling skal bli til geografisk tildeling, er et reelt problem. En sykepleier som må til Necker hver dag bør få tildelt en kommunal bolig i nærheten.»

Derimot vil figuren «den digitale nomaden», som ikke er bundet ned og reiser verden rundt «med datamaskinen under armen», forbli marginal etter krisen. «Det er et mindretall som vil finne ut at de kan være digitale nomader,» sier Jean Viard. Dette gjelder yrker hvor man må kjenne sine ansatte godt. Hvis du kjenner noen, kan du kommunisere svært enkelt via Skype osv. Men har du aldri møtt dem før, blir det mer komplisert, fordi man på avstand ikke har alle de kulturelle kodene. Etter min mening vil det bare være små grupper som velger å ta nomadelivet et steg videre. En refleksjon som også deles av sosiolog Aurore Flipos observasjon: «Vi ser at hjemmekontor er ganske populært blant ansatte, et par dager i uken.»

En nylig undersøkelse utført av eiendomskonsulentselskapet Colliers International blant ansatte i 25 land viser at 71% av de som aldri hadde jobbet hjemmefra før krisen, nå ønsker å jobbe eksternt én dag i uken.

• En illusorisk tilbakevending til normalen

Hvis to måneder med innestenging ikke er tilstrekkelig til å se den virkelige fremveksten av nye moduser for bærekraftig profesjonell mobilitet, vil det å «gå tilbake til det normale», med et flertall av ansatte som drar til en fast arbeidsplass hver dag, virke vanskelig å oppnå. Utfordringen blir da å se for seg nye, sunne og bærekraftige måter å fjernarbeide på. «Foreløpig har bedrifter og offentlige arbeidsgivere først og fremst reagert hastig på hjemmekontor, men opphevelsen av restriksjonene vil også markere starten på en mer langsiktig refleksjon rundt en organisering som legger til rette for fjernarbeid.» mener Aurore Flipo . «Dette kan faktisk være nødvendig over lengre tid, ifølge nylige uttalelser fra myndighetene, som har påpekt at hjemmekontor bør prioriteres etter krisen. Det vil derfor være uunngåelig at de hastetiltakene som er innført i bedriftene, må erstattes av reelle strategier,» forklarer forskeren.

Vi må vektlegge langsiktige strategier som nødvendigvis vil få ansatte til å revurdere måtene de reiser på, ved å korte ned reisetiden og legge til rette for en mobilitet som bedre samsvarer med deres nye livsstil.

• En krise som vil vekke økologisk bevissthet

«Det vil komme nye forventninger: folk vil være redde for kollektivtransport, så vi kommer til å bruke sykkel, gange og bil mer,» spår Jean Viard. Ifølge sosiologen vil det å tenke nytt rundt tidsbruk gjennom økt hjemmekontor også gjøre det mulig å tenke nytt om rom: myk mobilitet vil bli fremmet, sykkelveier og fortau vil bli bredere, og sykkelparkeringer i utkanten av byene vil gjøre det mulig for dem som kommer langveisfra å sykle de siste kilometrene… En reduksjon i reiseaktivitet som samtidig kan bidra til en grønnere økonomisk gjenoppbygging, et annet stort tema i denne krisen.

"Det vil komme nye forventninger: folk vil være redde for kollektivtransport, så vi kommer til å bruke sykkel, gange og bil mer," sier Jean Viard.

For dette er også en av de store lærdommene fra denne perioden med nedstengning: forurensningsnivåene faller overalt, dyr vender tilbake til områder de tidligere hadde forlatt… og folk blir stadig mer bevisste på hvilken innvirkning de har på naturen. «Med nedstengningen endrer vårt forhold til naturen seg,» forklarer naturforskeren Grégoire Loïs i et nylig intervju med Enlarge Your Paris.

Disse lange dagene, uten lang reisetid og sosialt samvær, legger til rette for ettertanke. Men der ute er det vår, med andre ord et mylder og en intens formering i form av frø, larver, egg… Et evigvarende spetakkel! Til vanlig er det vanskelig å legge merke til det. «Denne helt spesielle situasjonen fører til en styrking av båndene som knytter oss til det ville, bånd som i våre samfunn er særlig sårbare,» legger han til. Et annet argument for å fremskynde migrasjonen av byboere til landsbygda, revurdere fjernarbeid og tenke nytt rundt reisevanene våre? Det vil tiden vise.

Har du tenkt på å flytte til utlandet? Da kan du se gjennom våre jobber i utlandet for å se om vi har en stilling som passer for deg!